Gjenlyd
En melankolsk og leken, liten forestilling, et møte mellom teater og musikk.
En detektivhistorie
Alt har en historie. Objekter og mennesker.
Min fiolin er tohundre år gammel. I 2008 startet min reise over flere år for å finne ut mer om dens historie. I Wroclaw, Polen (tidl. Breslau, Tyskland) lette jeg etter den forrige som spilte på fiolinen: Adi Silber, tysk jøde. Han forsvant sporløst i 1943.
Reisene til Wroclaw førte meg i neste omgang til Tyskland og Markneukirchen, en bitteliten landsby i ingenmannsland på grensa til Tsjekkia. Nesten annenhver innbygger her lager instrumenter, og slik har det vært siden landsbyen oppsto på 1700-tallet. Fiolinen min er bygget i Markneukirchen. Jeg prøvde å finne ut hvem fiolinmakeren var.
”Gjenlyd” er bygget opp rundt denne reisen, og er en personlig fortelling om hva man gjør når man plutselig mister sin stemme, når man ikke lenger klarer å spille.
Hvordan kan man akseptere at ting blir som de blir?
Forestillingen hadde premiere i 2012, og tre åpne forestillinger ble spilt på Nesodden og Hovedøya. "Gjenlyd" ble gjenopptatt i 2015, og ble spilt på Fortellerfestivalen (Dramatikkens hus), og på Kulturisten (Hellviktangen).
Medvirkende:
Thea Borring Lande - manus, produksjon, medskapende skuespiller, fiolin
Karl Flyman - medskapende skuespiller
Jo Berger Myhre - komponist, kontrabass, elektronikk
Stine Marie Aas Grumheden - scenograf, fotografier i naturlig lys og video
Trym Schade Warloe - fotografier i scenelys
Hildegun Riise - stemme
Grith Ea Jensen - regikonsulent
Anne Lande - regikonsulent
Geir Johnson - plakatdesign, produksjonskonsulent
En leken utforskning
På scenen møter vi Karl Flyman, Jo Berger Myhre og Thea Borring Lande. Teksten, fortellingen, er rammeverket i trioens utforskning og improvisasjon med rom, objekter og lyder.
Scenografien av Stine Marie Aas Grumheden består av:
Lange snorer som strekker seg på kryss og tvers gjennom rommet, noen minipaller i tre, autentiske rekvisitter fra researcharbeidet og uferdige trestykker fra fiolinmakerens verksted. Scenografien tilpasses hvert enkelt spillested, og utformes på nytt før hver forestilling.
Musikken er live og akkustiskbasert, med lyd, toner og melodier fra fiolinen, kontrabassen og de oppmikkede snorene som fungerer som strenger – samt opptak av de samme to instrumentene, bearbeidet elektronisk av komponisten.
Aktuelle spillerom er enten blackboxer, eller utradisjonelle, nesten uegnede scenerom, som fungerer på tross av forholdene og relaterer oss til den fysiske verden. Ujevnheter, overraskelser og elementer som bryter illusjonen, tvinger oss til å være her og nå, både som publikummere og utøvere. Fokus kan bli enda sterkere når man velger det selv.
Når får man det som man vil?
Forestillingen omhandler perfeksjonisme, men forsøker ikke selv å være perfekt.
Den er skjør, men upretensiøs; melankolsk, men leken; oppriktig, men med et skjevt blikk på seg selv.
Man kan ikke kontrollere verden. Men man kan undersøke den, og man kan gå videre.
